1000 km med kano gjennom Canadisk villmark 2010
Vi
representerer nok en liten del av befolkningen, men for oss som har et sug i magen
etter å få oppleve de siste urørte villmarksområdene i verden er det en
befrielse å få komme av sted. 25. juni 2010 dro vi 4 menn i vår beste alder for
å padle flere elver i statene Nordvest territoriene og Nunavut i Canada. Vi som
reiste var Bjørn Heiland, Jogeir Saur og Rune Flataas alle fra Høylandet og
Terje Asdal fra Risør. Planen var å padle fra Yellowknife city, opp Yellowknife
River – over vannskillet til Winter Lake på Snare River - derfra opp Winter
River til Whitewolf Lake. Derfra skulle vi fra vann
til vann med 19 bæringer over til Point Lake på Coppermine River, for så og
følge denne ut til nordvestpassasjen til en inuittlandsby som heter Kugluktuk.
Det
var nok den delen av turen som var motstrøms vi var mest spent på. Hvor mye
bæringer ville det bli og hvor langt ville vi komme på en dag? Dette var vi
usikre på og måtte ta høyde for korte dagsetapper. Vi fikk høre ganske tidlig
at det hadde vært en svært tidlig vår og at det allerede var ganske tørt. Dette
ble klart til vår fordel i denne delen av turen. Elva var mindre enn vanlig og
det var for en stor del fritt for vegetasjon i ei sone som utgjør elveløpet ved
normal vannstand. Der kunne vi nå gå, med kanoene i tau ute i strømmen, og dra
dem etter oss. Dette gikk nesten like fort som vanlig gange. Her kunne vi fått
adskillig mer arbeid ved stor vannføring i elva. Vi brukte 14 dager på å komme
opp Yellowknife River, en strekning på ca 360 km.
Det
var særlig elg og moskus vi så mye av, men vi så også en del ulv, jerv og oter
foruten det lille nysgjerrige jordekornet. Caribuen(den
nordamerikanske villreinen) holder til i skogen om vinteren, men trekker
nordover og ut på tundraen når våren kommer. Der kalver den og finner rikelige
sommerbeiter. Vi så bare noen få som var blitt igjen når trekket gikk. Moskusen
var det veldig flott å få se. Den er stort sett knyttet til tundraen hele året,
men vi traff stadig på noen flokker på slutten av turen langs Coppermine River.
Med sitt lange ragg har den et urtidspreg som var veldig fascinerende.
Ved
en rast på Reindeer Lake vi ble vi vár ei elgku med 2 kalver på den andre sida av vannet. De
sprang først et stykke langs vannkanten, men så la kua på svøm og fikk kalvene
med seg. Først da fikk vi se at det stod en ”slukøret” ulv igjen på land og så
langt etter byttet sitt. Ulven mislyktes, men for oss var det jo en flott
opplevelse.
Fra
toppen av Yellowknife River og over til Point Lake på Coppermine River var det
en strekning på ca 200 km. Her var vi 4-500 m.o.h. og det var lite vann i elva.
Vi hadde 59 bæringer på hele turen og de fleste kom i denne delen av ruta.
Det
var jo svært langt til folk om noe skulle gå galt. Så det var viktig for oss å
ha med et lite reiseapotek. Men ikke mer utstyr enn vi hadde kunnskap til å
bruke. Det inneholder i hovedsak bandasjer/tape, sysaker, smertestillende og
antibiotika. Selv pådro jeg meg en
streptokokkinfeksjon via fiskens tenner. Jeg var nok litt uforsiktig og fikk
noen risp og dermed noen verkende fingertupper. Men det ordnet seg etter en antibiotikakur.
Det
som er spesielt med å dra på tur i Canadas villmark er de enormt store områdene
uten bosetning, her kan vi reise i ukevis uten å se spor etter folk. I Norge
har vi også urørte områder, men uansett hvor vi er på tur her hjemme, så vil vi
kunne komme til folk etter 1 dagsmarsj eller 2. Fra områdene vi var midtveis på
turen ville det sikkert ta 3 uker til fots å komme til folk. Det å være ute i
villmarka mange uker i strekk gir meg en sterkere naturopplevelse enn korte
turer. Da glemmes mer av det siviliserte livets mange ”bare må ha”. Det kan
være nyheter, underholdning, lese e-posten, osv. Å være helt avskåret fra omverden så lenge er
noe jeg unner alle å få oppleve. Det er de primære behov som betyr noe:
måltidene blir veldig viktige, det å holde seg tørr, tørr sovepose og sove godt
om natta osv.
Coppermine
River, som vi padlet medstrøms som siste del av turen, blir padlet av en del
grupper hvert år. Det er fordi det er ei elv med lite bæringer og desto mer
morsom og til dels krevende padling. Det er også et rikt fiske på arktisk røye
her. Her gjorde nok den lave vannstanden at de største stryka ble litt lettere
å padle, men lange strekk som ved høy vannstand var ”flate”, nå var nokså
steinete og krevde mer manøvrering. Men for de av oss som var ute etter et
aldri så lite adrenalin-kick var det midt i blinken.
Med 3-4 meters fall pr. kilometer holdt vi en hastighet på over 10km i timen.
Da gikk det virkelig unna og det gjaldt å ha fokus både på en lang trasé, og på
det som var nære. Vi hadde på forhånd lest beskrivelser av elva og visste når
vi nærmet oss ekstra krevende stryk, så vi kom oss på land i tide for å
synfare, og for å velge en farbar trasé. Slik holdt vi det gående mil etter mil
og var nokså utladet når kvelden kom.
Nær
utløpet av elva var det stort stryk som heter Bloddy Falls, dette måtte det
bæres forbi, det var udiskutabelt. Opphavet til det spesielle navnet var en
massakre i 1771 hvor den engelske oppdagelsesreisende Samuel Horne skulle
utforske landet omkring Coppermine River. Han hadde Chipewyan
indianere som veivisere, og når de oppdaget en leir med inuitter ved dette
stryket gikk det helt galt. Massakren er detaljert beskrevet forskjellige
steder, men dette er lesning for spesielt interesserte.
Fra
Bloddy Falls var det en halv dagsetappe ut til Kugluktuk(betyr ”stor elv” på inuktitutt, inuittenes eget språk), en landsby med ca 1500
innbyggere. Her er store naturressurser i form av bl.a. gull og diamanter, og
en mange har arbeid knyttet til dette. Og etter opprettelsen av Nunavut,
inuittenes egen stat i 1999 kommer også mye av verdiskapningen inuittene til
gode. Navnet Nunavut betyr ”vårt land”. Her bor snaue 30000 på et område 5
ganger så stort som Norge.
Dette
var endepunktet for turen vår og herfra gikk det fly hjemover etter hvert.
Forutsetninger
For
å ha glede av en slik tur bør man være i litt over middels fysisk form og like
å være sliten om kvelden. Men det viktigste når vi reiser slik er å ha tid nok
slik at etappen kan tilpasses dagsformen. Samtidig er det en fordel å ha litt
”opplagsnæring” å tære på når kaloriinntaket blir litt i underkant av
forbruket. Det ville blitt svært tunge oppakninger hvis vi skulle ha med oss
nok mat til å dekke hele kaloribehovet. Men dette var et bevisst valg vi
gjorde. Ellers er det viktig å bruke lang tid på planleggingen. Og da er det å
ha gode kart noe av det viktigste. Mange av elvene i området er detaljert
beskrevet og mye av dette er å finne på nettet.