Bilder

 

DUBAWNT RIVER

 

Dubawnt River har sine kilder rett nord for grensen til Saskatchewan i Canada. Her er det småvokst granskog som gradvis blir mer og mer glissen etter som elva renner nordover mot tundraen.

I starten består vassdraget av mange små innsjøer med korte elvestrekninger i mellom. Landskapet er flatt og uendelig. Jo lenger nord en kommer, desto mer utpreget blir tundraen. Elva blir også større. Overgangen fra skog til tundra skjer gradvis, men til slutt er det ugjenkallelig slutt på skogen.

Dyrelivet er variert, og i skogen vil en møte både elg og ulv, mens en på tundraen vil møte moskus og carribou.

Fisket er som ellers her på tundraen, et eventyr. Mye gjedde mens en padler i skogen, men på tundraen er det Lake Trout som regjerer.

 

Vi som var på tur:

-          Øystein Køhn, Skien

-          Sven Ingar Skilbred, Skien

-          Harald Skyer, Skien

-          Terje Asdal, Risør

-          Jogeir Saur, Høylandet

-          Bjørn Heiland, Høylandet

 

Turbeskrivelse

 

Vi dro fra Norge den 9. juli 2001. Reisen gikk først til Winnipeg i Manitoba. Her gjorde vi de siste innkjøp. For å komme ut til starten på Dubawnt hadde vi leid oss inn på flyet til Obre Lake Lodge (http://www.northofsixty.com/lodge.html). Her har de en stor fin fiskelodge for de mer velstående fiskeinteresserte. Men prismessig er det en OK måte å komme ut på, ved at en kun leier transporten. På lodgen har de flere mindre sjøfly (singel-ottere etc) som kan fly dere videre ut til bestemmelsesstedet.

Vi startet vår tur på Ivanhoe Lake, ca 1time og 15 minutters flytur vest for lodgen. For å få med oss alt benyttet vi 2 stk singel-ottere. Vi landet ved Dubawnts kilder utpå ettermiddagen den 11. juli. Kvelden benyttet vi til å montere kanoer og pakke klart for padling. Vi fisket noen gjedder og nøt solnedgangen og villmarka i fulle drag.

 

Fra Ivanhoe Lake gikk turen nord- og østover. I starten var elva liten med mange stryk. De fleste er padlebare, men det kreves noe grunnleggende padleerfaring. En annen ting er at vannstanden kan variere mye og dermed kan strykenes framkommelighet og vanskelighetsgrad variere tilsvarende.

På vei til Wholdaia Lake går elva innom mange mindre sjøer; Odin Lake, Labyrinth Lake, Lac Brûlé, Sandy Lake, Smalltree Lake og Anaunethad Lake. Det er verdt å merke seg et par ting fra denne strekningen;

-          Før Sandy Lake tar elva to løp. Vi valgte det venstre (vestre). Dette var et flott alternativ uten store problemer bortsett fra at det var veldig steinete og grunt mot slutten (= vading). Det østre løpet vet vi ikke hvordan er.

-          Rett før Anaunethad Lake står det merket 3 stryk etter hverandre. Det første er ikke noe problem. Det andre ser greit ut, men svinger til høyre. Rundt svinger er det IKKE greit. At ikke vi veltet der skyldes en kombinasjon av god padleerfaring og en god porsjon flaks!

På strekningen ned til Wholdaia Lake så vi flere moose og en gang var vi så heldig å se en ulv som vasset over elva.

 

Fra Wholdaya svinger elva nå nesten rett nordover. Elva er lett å padle og har god strøm innimellom småsjøene. Først kommer en til Hinde Lake og deretter Boyd Lake. Her er landskapet slik at når en ser på kartet er det vanskelig å se om det er en innsjø med mange øyer eller land med mange små tjern. Det er et virvar av øyer så det er vanskelig å orientere seg. Her må en være nøye og følge godt med på kartet hele tiden!

Ved utløpet av Boyd Lake står det markert tregrensen mot nord. Skogen slutter ikke brått her, men nå er det tundraen som dominerer og ikke skogen.

Mellom Boyd Lake og Dubawnt Lake, den største innsjøen på Dubawnt River, har vi nå fire ”mindre” innsjøer; Barlow Lake, Carey Lake, Markham Lake og Nicholson Lake.

 

Ved utløpet av Barlow lake fikk vi endelig turens første ”Lakers” (Canadarøye), etter 14 dager. Det var Sven Ingar som fikk opp en rugg på 7 kg. Fram til nå hadde vi bare fått gjedde og noen få harr (grayling)

 

På Carey Lake har vi nesten vindstille fint vær. Vi bestemmer oss derfor å krysse over sjøen til utløpet. I dårlig vær er alternativet en lengre padletur innom noen store bukter (øst eller vest). Ved Carey Lake får vi se vår første flokk med moskus. En hel familie som beitet i vierkrattet. Vinden og lyset gjorde at vi kom veldig nær uten at de brydde seg.

 

Ut av Carey Lake har elva 2 løp på hver sin side av en stor øy (med mye kratt!). Her må dere  padle det venstre løpet, men kontroller først! 

 

Ut av Nicholson Lake går elva inn i et langt stryk med til dels store stående bølger. Slik vannstanden var når vi padlet, var det ikke problemer med stein, men kraftig strøm og store bølger. Hele stryket var padlebart når vi var der. I bunnen av stryket er det en fantastisk fiskeplass i bakevjen på venstre side. Et par km nedenfor stryket er det også en flott leirplass oppå brinken på venstre side. Her er det også den siste rest av granskog dere vil se på turen (= mye ved tilgjengelig). Her møtte vi folk. Det landet et fly på elva rett foran oss. De skulle hente et par rafter etter noen turister som hadde hatt det gøy i det lange stryket vi hadde padlet (tilbud til gjester ved Tukto Lodge (http://www.arcticfishing.com) som ligger ved en sideelv til Dubawnt (Mosquito Lake/River)). Vi slo av en prat og fikk noe overskuddsmat i form av kjøtt, friske grønnsaker, ”ferskt” brød og egg og bacon!! Det ble en festaften på brinken.

 

Dubawnt Lake er et hav her ute på tundraen med sine 3833 km2. En må derfor beregne en og annen liggedag pga vind. Vi hadde til sammen to ”hviledager” her. Men fortvil ikke. Dersom en er glad i å fiske, så har en absolutt noe å holde på med. Mye, og til dels stor fisk leker seg helt inntil land. Dessuten gjør det bare godt med en hviledag. Bare det ikke blir for mange sammenhengende. Da blir en gjerne noe rastløs.

Ut av Dubawnt Lake er elva nå blitt stor og har stor fart, og ikke så langt nedenfor sjøen kommer turens lengste bæring. –Og den er udiskutabel. I Dubawnt Canyon fosser elva seg fram så hvit og kraftig at det kun er de helt profesjonelle som har noe uti der å gjøre. Vi bar på høyre side nedover. Her var det lett å gå men en flat fin morenerygg midtveis. Vi var ikke på andre siden, men det ser vesentlig mer steinete ut der. Regn en halv til en hel dag på denne bæringa som er ca 4 km lang. Bruk litt tid og gå ned til elva og se (og føl) kreftene i elva.

 

I bunnen av canyonen renner elva ut i Grant Lake. Her er det en fin leirplass oppå en morenerygg der Chamberlin River renner inn i sjøen. Det er også en flott plass ved Canoe Point ved utløpet av sjøen (her var det imidlertid tydelige spor etter folk som hadde lagt igjen noe søppel (trist å se og helt unødvendig!!)).

Etter Dubawnt Canyon er det noen til dels lange og friske stryk som er padlebare, men når en kommer til Uksuriajuaq Rapids er det til å bære igjen. I starten greide vi å liste oss ned langs venstrekanten et stykke, men der stryket er smalest og kraftigst er det en klar bæring for de aller fleste. Men det er absolutt verd bæringa. For på slutten av stryket (den kraftige delen) er det ei stor fin og dyp bakevje. Maken til fiskeplass skal det letes lenge etter. Her satte Terje pers med en ca 10 kg lakers. Det beit på hvert kast og snittvekta lå vel på rundt 3 kg. Etter bæringa fortsetter stryket 2 – 3 km videre og renner ut i Wharton Lake. Her må en imidlertid traversere over til høyre side av stryket. Vi var i utgangspunktet enige om dette, men når vi kom utpå elva så alt helt OK ut fra kanoene. Altfor sent oppdaget vi at det var en terskel i innersvingen med tre raske dropper på 1 – 2 meter rett etter hverandre. Terje og Sven Ingar veltet i den siste droppen. Øystein og Bjørn berget seg på et vis, mens Jogeir og Harald som padlet bakerst rakk å komme seg i land og bar forbi. Når vi kom i land og fikk se nærmere på stryket viste det seg at yttersvingen var helt flat og var mulig å padle uten problemer.

Etter velten ble det noen timer på land for tømming av kano og tørking av det viktigste utstyret. Fra Wharton Lake renner elva i to ulike løp de neste par mila ned til Marjorie Lake. Vi valgte det vestre løpet. Her er det en skikkelig skummel dropp i innersvingen i en kraftig høyresving midtveis ned til Marjorie Lake. Bortsett fra det er det rask og morsom padling med mye manøvrering pga store steiner.

 

Fra Marjorie Lake går elva nå raskt ned til der den renner inn i Thelon River ved utløpet av Beverly Lake. På denne strekningen er det to plasser som peker seg ut;

-          Et stryk med veldig bratte kanter og et par store og bratte øyer midt uti. Et flott sted hvor vi til slutt valgte å bære forbi på venstre side over en bratt knaus (ikke langt, men bratt).

-          Der elva renner ut i et skikkelig delta like før Thelon River. Artig padling hvor en med litt uflaks med valg av løp kan ende opp i en liten bekk innimellom alle grusbankene. Heldigvis er dette ikke farlig…

Fra Beverly Lake fulgte vi Thelon river ned til Baker Lake hvor det er flyplass med daglige avganger til resten av verden.

Denne strekningen er preget av store innsjøer hvor Aberdeen Lake er størst (i alle fall to dagsetapper). Deretter Qamanaarjuq Lake og Shultz Lake før elva raser av gårde i en voldsom fart de siste 8 mila ned til Baker Lake. Her må en imidlertid først gjennom Aleksektok Rapids. Et stort og kraftig stryk som MÅ inspiseres før en evt setter ut. Vi har padlet her to ganger og padlet stryket begge gangene. Skal en prøve seg er det høyre siden av stryket som gjelder. Da må en holde ganske nær land, men ikke for nær steiner og bakevjer. I nedre delen av stryket er det en åpning helt inn mot land på høyreside. Kommer en for langt til venstre her er det i heldigste fall et bad i vente. Her det store, kraftige og brytende bølger på rekke og rad.

 

Etter Aleksektok er det stort sett bare stor fart hele veien ned til Baker Lake. Et par plasser er det noe kraftige bølger, spesielt inn i den siste S-svingen før deltalandskapet åpner seg.

 

Vi var framme ved Baker Lake den 19. august. Totalt padlet vi 1170 km og brukte 38 dager på turen. Totalt hadde vi 4 liggedager som følge av vind.

Inntrykket av Dubawnt River er meget positivt. Variert natur (skog og tundra, elver og sjøer). Ikke veldig mange vanskeligheter. Totalt hadde vi 5 bæringer. To mellom Ivanhoe Lake og Wholdaia (burde vært 3!) og tre etter Dubawnt Lake (Dubawnt Canyon og Uksuriajuaq Rapids + en litenbæring rett noen mil før Thelon River). Det var lite spor etter folk (vi møtte kun flygerne som hentet rafter). Fisket var et eventyr og vi så en del dyreliv, dog ikke så mye som på andre turer, men dette kan være tilfeldig.

 

 

Til toppen